McDonald’s er verdens største kjede hurtigmatrestauranter. Her selges hovedsaklig hamburgere, pommes frites, og milkshake. Denne restauranten har daglig 47 millioner kunder. Dette er helt uforklarlig for meg. Hvordan kan så mange mennesker bli fristet til å komme til et slikt sted? Jeg hadde en viss forventning til at dette stedet ville være ålreit (naturlig nok ettersom, det er jo som sagt en del mennesker som spiser her) men disse forventningene brast før jeg rakk å sette meg og smake på maten. Da jeg stod i køen som var mer enn lang nok, fikk jeg tid til å se meg litt omkring. Skiltene som hang fra taket var så støvete at en skulle tro de ble hengt opp da McDonald’s ble grunnlagt i 1940. Søplekassene fløt over og det var klina softis på gulvet like i nærheten. For ikke å snakke om fluesvermen som angrep meg jo nærmere jeg kom bestillingsdisken. Da jeg endelig var nær nok til å se kassa oppdaget jeg at den ene kassa ved siden var ledig. Jeg var på vei bort da en annen jente kom meg i forkjøpet og stelte seg først. Da kassadamen kom bort til denne jenta, bjeffet hun uhyggelig at denne kassa ikke er i bruk. Jenta stelte seg pent bakerst i køen igjen. Heldigvis for meg gikk selve bestillingen greit. Jeg fikk maten min og var på vei for å finne et bord og sette meg ned. Jeg fikk en plass i kroken i en skinnsofa ved et lite bord. Dette virket hyggelig ved førsteøyekast, men da jeg oppdaget tyggisen som satt fast i bordet og snusen som lå spredt rund var jeg ikke like entusiastisk. Men jeg satt meg ned og spiste maten min. Burgeren var god, til tross for at den ikke var mettende og litt av en kalloribombe. Sjokolademilkshaken min smakte derimot jordbær, mens brusen var utvannet. Jeg spiste og takket for maten. Ryddet vekk etter meg slik mor har lært og satte kursen ut. På vei ut av restauranten tråkket jeg nesten i softis som lå på gulvet. Der kom jeg til konklusjonen at neste gang spiser jeg hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar