McBliHjemmeOgSpis…

McDonald’s er verdens største kjede hurtigmatrestauranter. Her selges hovedsaklig hamburgere, pommes frites, og milkshake. Denne restauranten har daglig 47 millioner kunder. Dette er helt uforklarlig for meg. Hvordan kan så mange mennesker bli fristet til å komme til et slikt sted? Jeg hadde en viss forventning til at dette stedet ville være ålreit (naturlig nok ettersom, det er jo som sagt en del mennesker som spiser her) men disse forventningene brast før jeg rakk å sette meg og smake på maten. Da jeg stod i køen som var mer enn lang nok, fikk jeg tid til å se meg litt omkring. Skiltene som hang fra taket var så støvete at en skulle tro de ble hengt opp da McDonald’s ble grunnlagt i 1940. Søplekassene fløt over og det var klina softis på gulvet like i nærheten. For ikke å snakke om fluesvermen som angrep meg jo nærmere jeg kom bestillingsdisken. Da jeg endelig var nær nok til å se kassa oppdaget jeg at den ene kassa ved siden var ledig. Jeg var på vei bort da en annen jente kom meg i forkjøpet og stelte seg først. Da kassadamen kom bort til denne jenta, bjeffet hun uhyggelig at denne kassa ikke er i bruk. Jenta stelte seg pent bakerst i køen igjen. Heldigvis for meg gikk selve bestillingen greit. Jeg fikk maten min og var på vei for å finne et bord og sette meg ned. Jeg fikk en plass i kroken i en skinnsofa ved et lite bord. Dette virket hyggelig ved førsteøyekast, men da jeg oppdaget tyggisen som satt fast i bordet og snusen som lå spredt rund var jeg ikke like entusiastisk. Men jeg satt meg ned og spiste maten min. Burgeren var god, til tross for at den ikke var mettende og litt av en kalloribombe. Sjokolademilkshaken min smakte derimot jordbær, mens brusen var utvannet. Jeg spiste og takket for maten. Ryddet vekk etter meg slik mor har lært og satte kursen ut. På vei ut av restauranten tråkket jeg nesten i softis som lå på gulvet. Der kom jeg til konklusjonen at neste gang spiser jeg hjemme.

Don`t kiss-and-tell

Mediene har en viktig oppgave i vårt samfunn. De har som hovedoppgave å informere og gi samfunnskritikk. De gir oss som lesere informasjon som vi ellers kanskje ikke ville ha hatt tilgjengelig. Denne informasjonen blir formidlet slik at det gir en meningsfylt sammenheng så vi som lesere vil forstå hva som skjer i samfunnet.
Mediene er også kjent som ”den fjerde statsmakt” og overvåker de tre andre statsmaktene; den utøvende makt (regjeringen), den lovgivende makt (stortinget) og den dømmende makt (domstolene).. De er demokratiets ”vaktbikkje” og avslører kritikkverdige forhold i samfunnet. Mediene tar opp kontroversielle saker og setter dagsorden for samfunnsdebatten. Ut ifra dette kan en forstå at mediene har en viktig oppgave i samfunnet, og dermed må en journalist stille seg nøytralt og være fri og uavhengig av alle særinteresser i samfunnet. Det er viktig betingelse å være nøytral! Disse betingelsene kommer også fram i vær varsom – plakaten som slår fast at ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati og at en fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjonene i samfunnet. Ettersom det er pressen som sørger for informasjon samfunnskritikk og debatt har de ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
”Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke”

Vår egen Mette Marit stjal!

Mette Marit har selvsagt ikke stjålet noe, (annet enn hjerte til vår kronprins) men jeg har kanskje klart å fange opp din oppmerksomhet. Jeg prøvde å skape sensasjon, og hvis du begynte å lese, klarte jeg det. Muligens du snart ikke gidder å lese mer for resten er ikke sensasjon. Det er dette jeg skal prøve å få fram i denne bloggen.
Det er nemlig mange måter å fortelle en historie på. En nyhet kan vinkles på forskjellige måter, og journalisten må velge hvilket perspektiv hendelsen skal fortelles ut i fra. Men det er ikke bare opp til han, men også hvem avis han skriver for. De forskjellige avisene har sin egen stil og vinkler sakene ut i fra deres profil. Det er derfor bra å lese flere forskjellige aviser, i stedet for å gå ut i fra kun en avis. Hvis vi sammenligner for eksempel VG og klassekampen, ser vi tydelig hvilket stoff de to bygger sin avis på. VG er klart en sensasjons avis i forhold til klassekampen, som er politisk rettet. Det er dessverre slik at VG har høyere oppslagstall enn klassekampen og andre politisk og nyhetsretta aviser. Jeg sier dessverre fordi det viser at folk har mer interesse for alt det sensasjonelle som skjer enn andre ting som er mye viktigere. Jeg tror også at om VG hadde endret sin profil til mindre sensasjon og mer politikk og nyheter av den slag ville oppslagstalene gått ned. Det er synd. Hver avis har som mål og formidle en nyhet, men et annet mål er å selge. Og sensasjon selger. Det virker som om det ikke er plass til ”seriøse” nyheter i mange av de norske avisene. De begynner å falle over på sensasjon, type tabloid aviser. Vi får håpe at det fortsatt er noen aviser som holder på sine gode gamle verdier og nyhetsvinklinger. Da gjelder det å lese flere aviser. Det er viktig å få flere synspunkter, og ikke ende opp med kun sensasjon…

Ord er makt, mediene formidler

I Norge har vi et demokratisk styresystem. Her blir styringsmakten fordelt på tre statlige styringsorganer, fremfor i et diktatur, hvor all makten ligger hos diktatoren. Disse tre formelle statsmaktene er Stortinget, regjeringen og domstolene. Men vi har faktisk en ”fjerde statsmakt”. Denne er uformell og går under navnet mediene. Det er nemlig mediene som kontrollerer og overvåker de våre tre statsmakter, slik at de ikke missbruker den makten de har.

Mediene formidler og offentliggjør visse hendelser og meningsytringer som angår oss. De har makt gjennom hvilke saker de velger å dekke og hvordan de blir presentert. I et demokrati er det slik at alle samfunnsgrupper skal ha mulighet til å være synlige. Særlig trenger de svake samfunnsgruppene mediene som talerør. Dessverre er det slik at mediene også har en usynlig makt som gjør at noen kommer lettere til ordet enn andre. Det kan være på grunnlag av kulturell bakgrunn, eller økonomiske interesser.

Et eksempel på dette er at menn uttaler seg oftere i mediene enn kvinnene. Man kan slå opp i flere aviser og sammenligne hvor mange kvinner i forhold til menn fikk uttale seg. Dette gjorde vi i sammenheng med en oppgave i mediekunnskap. Her fikk vi tall som viste nettopp det at menn fikk uttale seg mer enn kvinner. Menn tok for seg hovedsaklig av nyhetene, og sporten, og kvinnene fikk slippe til kun helst i kulturdelen. Det var selvsagt et fåtall kvinner som kunne komme til ordet i sporten under håndball artikkelen, men ellers var dette klart dominert av menn.

Dette er ikke riktig. Maktfordelingen i samfunnsdebatten blir med dette helt feil fordelt. Når det bare er menn som kommer til ordet, er det de som har makt. For mediene har en stor makt over påvirkning og kan fremme interessene til bestemte samfunnsgrupper eller påvirke karrieren til politikere. Hvis ingen kvinner kommer til ordet får de heller ingen mulighet til å påvirke. Er dette ytringsfrihet? Tiden for kvinnediskriminering skal liksom være over for lenge siden. Vi kvinner vil også bidra med i samfunnsdebatten. Gi oss ordet!