Anmeldelse

Jeppe på berget

Hvert år setter 1. klasse studiespesialiserende opp et skuespill som blir vist for både elevene på skolen, foreldre og andre kjente. Skole året 07/08 var det Jeppe på berget som ble dramatisert. Knut Erik Rønne regisserte stykket som hadde premiere i aulaen på st. Olav videregående skole den 6. november.

Jeppe på berget er en komedie skrevet av Ludvig Holberg. Den handler om bonden Jeppe og hans vanskelige liv. Han har en lang og slitsom arbeidsdag på jordet til Baronen, og kona Nille er en sjefete og voldelig dame, som ikke tviler lenge med å bruke stokken på Jeppe.

Jeppe tar ikke tak i problemene sine, men fortrenger de med å drikke i stedet. Han er helt alkoholisert.
Da Nille sender Jeppe ut på handletur en dag, klarer han ikke å motstå fristelsen og ender i stedet opp med å drikke opp pengene. Han sovner utenfor vertshuset og baronen og hans menn finner ham og vil spille ham et puss. De kler han ut som baronen og lar ham spise og drikke så mye han vil og får han til å tro at han er baronen selv.
Når han våkner igjen neste gang er han bare Jeppe igjen. Han skjønner selvsagt ingenting, og blir fortvilet når han må inn i retten fordi han har gitt seg ut for å være en annen.
Her blir det mange forviklinger.

Skuespillerne gjorde en flott jobb. De var veldig flinke, og man fikk seg en god latter. Det var til tider litt vanskelig å høre hva de sa, men alt i alt gjorde ikke det så mye. De klarte å gå inn i rollene sine, og det var veldig gøy å se hvor ivrige de var.
Alle elevene på første trinn var med og bidro på et eller annet vis. De som ikke ville være skuespillere kunne være sufflører, stå for lyd, pr, lys, sminke, kostymer eller kullisser. Disse gjorde også en bra jobb.
Sminken og kostymene fikk fram de forskjellige stilene, som passet til hver enkelt rolle.
PR, lys og lyd – gruppa, ga stykket forskjellige stemninger ved å variere lysbruket, lyden var ikke alltid like bra, og for å være helt ærlig hadde jeg ikke hørt særlig mye om det. Det var med andre ord litt dårlig reklamert, selv om det til slutt dukket opp en del tilskuere.
Kulissene hadde ikke store forandringer, men de passet ved flere anledninger og var derfor bra.
Sufflørene hørte jeg egentlig ikke så mye til. Det kan skyldes at de enten var flinke til å snakke høyt nok til skuespillerne, uten at publikum fikk høre det, eller så var skuespillerne rett og slett så flinke at de ble helt overflødige.

Alt i alt var skuespillet vellykket, og når det var slutt gikk de fleste ut av aulaen med et smil om munnen.